Siw-Tone

Hallåå!

Er tilbake igjen jeg. Tror jeg.

Sitter nok en gang våken mye senere enn det jeg burde. Kroppen min er skikkelig rar, og jeg har en lei tendens til å kvikne til å få litt energi til å få gjort unna ting om nettene. Skikkelig irriterende.

Har siden i sommer slitt med energimangel og søvnproblemer, men satser på at det blir bedre nå som jeg har fått påvist b12 mangel og har begynt å ta sprøyte :)
Har vært vært en plagsom uke nå da, med syk unge og greier.

Så over til samlemaniproblemet. Er det noe jeg virkelig sliter med, så er det å kaste ting. Jeg tenker jo ofte at jeg skal gå over alle tingene mine og kaste det jeg ikke har bruk for, men når jeg først starter og finner tingene så tenker jeg som regel;  "Joda, greit nok at det har stått ubrukt i årevis frem til nå, og at jeg egentlig hadde glemt at jeg i det hele tatt hadde greia, men jeg kan jo plutselig få bruk for det senere." Så blir det stuet bort igjen...

Sånn er det med klær også. Det flyter med klær som aldri blir brukt fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med noe. Men nå har jeg virkelig alt for masse av ting og klær, jeg MÅ kvitte meg med det meste. Jeg trenger tross alt ikke pynt til hver årstid, jeg kan heller spare på den pynten jeg virkelig liker og som kan stå fremme året rundt. Bortsett fra julepynten da.. 
Håper virkelig jeg klarer det denne gangen, sånn at jeg bare blir sittende igjen med de tingene som faktisk blir brukt. Plagsomt å ha nok rot til å fylle opp et helt soverom ++ med.
Wish me luck sier jeg bare!

Flere som sliter med samlemani?

Dette har jeg ventet på i 1 år nå! 2010 var ille helt fra starten av, og jeg ga til slutt opp hele året og gikk bare å ventet på 2011.

Nå er det altså et helt nytt år, og jeg satser på at dette blir bra. Etter året i fjor, så føler jeg at det bare kan gå oppover, og nå er det opp til meg selv hvordan dette året blir. :)

I år så skal jeg:

- Starte på utdannelsen min. (Vil bli barnepleier.)

- Lære meg selv å si fra når jeg føler meg tråkket på, og når noe ikke passer for meg. (Dette har jeg utsatt i 20 år, så nå er det vel på tide å gjøre noe med det.)

- Flytte bort fra bygda jeg bor i. (Dette burde jeg gjøre i en av de første månedene av året, så jeg rekker søknadsfristen til barnehageplass.)

- Forbedre- og ta vare på helsa mi. (Er sånn passe lei av å gå rundt og svimle og å føle meg trett, ,utslitt og lei av alt hele tiden.)

- Spise mer. Mye mer. (Bare så dumt jeg blir mett bare av å se og lukte på mat....)

Det og flytte og å starte på utdannelsen er det jeg virkelig gleder meg til. Jeg har lenge savnet å få gjort noe med livet mitt, men siden jeg aldri visste akkurat hva jeg ville bli, orket jeg ikke skole...

Jeg har lenge ønsket og få jobbe med babyer, men visste ikke hva jeg kunne utdanne meg som for å få lov til det. Barnehage er absolutt ikke det rette for meg, og der er de jo som regel over 1 år.

Men så, nesten 1 1/2 etter jeg fødte så slo det meg at det stod en barnepleier ved siden av meg under fødselen og holdt meg, og hun og andre barnepleiere var på barselavdelingen. Så nå har jeg funnet ut at jeg helt 100 prosent sikkert vil utdanne meg som barnepleier og jobbe på en føde-og barselavdeling. Utrolig at det skulle ta meg så lang tid å komme på det. Tregheten ligger i genene, bare så det er sagt...
Har i grunn kribla godt i magen etter at jeg fant ut hva jeg ville bli. Endelig har jeg funnet ut av det. Jeg vet hva jeg vil med livet mitt. Hurra!

Det med flyttingen er for meg viktig fordi jeg føler jeg trenger det for å komme meg videre i livet, starte på nytt og bli glad igjen... Det har vært for mye surr og tull her, og jeg har igrunn fått svært lite respekt fra mange.. Mange jeg trodde jeg kjente godt har vist en ny side av seg, og jeg har mistet kontakten med mange venner og bekjente på grunn av det...
Her er jeg bare den naive lille jenta som tar i mot alt og finner seg i det. Vil heller starte på nytt som "ingen" et annet sted, og håpe på at jeg møter bedre mennesker og kanskje til og med får venner. :) De få jeg har igjen her vil flytte bort de også, så jeg har absolutt ingenting og klore meg fast til lenger..

Noen ganger har man bare så mye man har lyst til og si og skrive, at man rett og slett ikke vet hvor man skal begynne, hvordan man skal fortsette eller hvordan man skal slutte. Alt blir bare rot, og derfor har jeg i det siste sjeldent giddet og begynne, og aldri giddet og fortsette og avslutte.

I know, shame on me... Men sånn går det når jeg liker og tro at jeg er utstyrt med mer hjernekapasitet enn det jeg egentlig er.

Når jeg først er så godt i gang, så kan jeg vel egentlig bare skuffe dere med at jeg fortsatt ikke har et liv og skrive om. Jeg vil også innrømme at jeg er utrolig dårlig i rettskriving, og at jeg begynner å bli lei av å google enkle, norske ord for at dere ikke skal gjennomskue meg.

Ellers nyter jeg livet som mamma til verdens nydeligste skapning. Jeg kan ikke tro at jeg er så heldig at jeg får oppleve så mye glede og kjærlighet hver dag. Yes, klissklass indeed!

Tenker på å begynne å blogge igjen, selv om jeg føler at alt har gått galt egentlig.. Pc'n min fikk virusanfall, så jeg fjernet alle bildene, mobilkameraet er ødelagt. Jeg får tatt bilder, men det går litt tregt, pluss at minnekortet er fullt. Jeg var dum og kjøpte meg minipc, så jeg får ikke installert ting uten og lete det frem på nettet, og det har jeg egentlig ikke giddet meg til enda.

Men men, nok syt nå.
Får heller prøve å finne ut hva jeg skal skrive om på bloggen min fremover.

Jeg har forresten fått meg leilighet, så jeg driver og flytter for tiden. :) Håhå, var ikke det en happy ending, så vet ikke jeg!